Sentralt i det kristne budskapet står Kristi lidelse og død på korset. Men mellom dagens velstandsmennesker og Langfredagens budskap om den lidende Kristus går det en dyp kløft. Det fins i alle fall tre ting som moderne mennesker støter seg på ved dette budskapet. For det første: Vi har liten forståelse for lidelsens nødvendighet. At Kristus måtte lide, er vanskelig å godta. Kanskje skyldes det at vår tids mennesker har et uavklart forhold til lidelsen. Det betyr ikke at mennesker ikke får erfare lidelse i livet.

Alle mennesker møter lidelse av et eller annet slag, enten fysisk eller psykisk, men vi har vanskelig for å godta lidelsen, godta at den skal finnes. Når lidelsen og smerten oppstår, vil vi helst at den skal forsvinne så fort som mulig, og vi bruker alle mulige midler for å fjerne den. Mange forstår ikke hvordan en kjærlig Gud kan la mennesker lide. Dermed forstår de heller ikke hvordan han kunne la sin egen Sønn lide. Men Bibelen sier: «Det var Herrens vilje å knuse ham med sykdom» (Jes 53,10).

For det andre: Mennesker har i vår tid lite forståelse for syndens alvor. Det betyr ikke at mennesker ikke erkjenner at de gjør feil. «Ingen er feilfrie,» heter det, og alle mennesker kan gå med på det. Men de klarer ikke å se at disse større eller mindre feiltrinnene som de gjør, er brudd mot Gud, mot hans hellige vilje, og at hvert lille feiltrinn medfører at de står i en uoverkommelig skyld til Gud.

Hvor alvorlig er egentlig synden? Vi mennesker har lett for å minimalisere det vi selv gjør og maksimere det andre gjør. Vi sammenligner oss med andre og synes at vi selv ikke er så verst. Men det var vår synd som drev Kristus i døden. «Syndens lønn er døden,» sier Bibelen (Rom 6,23). «Den som synder, må dø,» sier den. Dersom vi lurer på om syndene egentlig er så alvorlige, la oss tenke på konsekvensene. Døden er konsekvensene for synden – den legemlige døden og deretter den evige døden. «Han ble knust for våre misgjerninger,» sier Jesaja (Jes 53,5). Så alvorlig er synden at den knuste Kristus!

For det tredje: Mennesker av i dag har vanskelig for å forstå riktigheten av den stedfortredende soningen. Må ikke hvert menneske stå til ansvar for seg selv? Er det mulig for ett menneske å gjøre opp for et annet? For ikke å si: Er det mulig for ett menneske å gjøre opp for alle? Og er jeg interessert i at et annet menneske gjør opp for meg? Er det nødvendig at en annen soner min skyld? Har jeg behov for en stedfortreder?

Da Kristus døde, døde han som en stedfortreder. Det var ikke han som skulle ha dødt. Han hadde ikke gjort noe som fortjente døden. Han gjorde det i stedet for oss. Selv sa Jesus: «Jeg er den gode hyrde. Den gode hyrde gir sitt liv for sauene» (Joh 10,11). Mens vi fór vill som sauer, kommer han, den gode hyrden, og gir sitt liv for oss.

Når Kristus lider på korset, lider han altså ikke bare med oss, men han lider for oss. I den korsfestede finner vi ikke bare medlidelse, men vi finner framfor alt stedfortredende lidelse. «Skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham» (Jes 53,6). Fordi han var vår stedfortreder og tok vår skyld på seg, er vi skyldfrie.

Hvilket resultat ble det vel ikke hans lidelse og død! Du og jeg er fri. Det anstøtelige og for mange mennesker så uforståelige kristne budskapet om Kristi stedfortredende lidelse og død, er vår største trøst.

Egil Edvardsen

(Hämtad från Den lutherske bekjennelseskirkes webbplats)